Kategori: Ukategorisert

Av Arne

Det har i skrivende stund gått 4 uker siden vi gikk i mål i OBT, vår største kraftprøve noensinne.

Det tar litt tid å bearbeide alle opplevelsene og inntrykkene, og når jeg nå har fått det litt på avstand er det nesten surrealistisk det vi har vært gjennom.

«Mannefallet» i løpet var svært stort, hele 78% av de startende lagene kom ikke til mål. Det var ingen selvfølge at Hardangervidda Maniacs skulle klare det heller, og det var absolutt ingen selvfølge at det var akkurat Erling og jeg som kunne krysse mållinja sammen.

Her er min beretning om vår ferd slik jeg husker den, og noen betraktninger om hva jeg tror vi gjorde riktig – og hva vi kunne gjort bedre.

Måtte bare…

Da Oslo Bergen Trail ble lansert for 2 år siden var min umiddelbare reaksjon at dette var vel noe i overkant..men så etter få timer dukka min «faste makker» Erling opp i kommentarfeltet med «Klar Arne?» og det kunne jeg jo ikke svare nei på….

Siden vi traff hverandre 100m etter start i det første SMVE100 i 2017 har Erling og jeg løpt nærmere 1000km sammen (før OBT) i div ultraløp og lange treningsturer, og tempo/ambisjoner har hele tida matcha bra, i tillegg til at vi har det veldig trivelig på stien.

Så etter klarering med som vanlig positive hjemmestyrker var det egentlig aldri noen sjanse  for at OBT2021 skulle gå uten oss 😉

Når vi så hvem andre som heiv seg på kommentarfeltene og hvem som etterhvert meldte seg på,så var det mange som ikke ga høye odds, dette var noe som gjengangerne i den «gale» ultrafamilien bare måtte ha med seg!

At løpet skulle gå som lagkonkurranse lugga nok litt for noen av oss særingene i starten, vi som er vant til å sulle rundt i skauen for egen maskin og være bare oss selv, men det ble fort snudd til noe nytt og spennende. Med 500km, delvis over høyfjellet finnes det også et sikkerhetsaspekt her som skal ivaretas.
At løpet går nonstop uten obligatoriske pauser tiltaler meg, her er alt opp til vår egen planlegging og disponering.

Da påmeldinga åpna kl 00:00 1. oktober 2020 satt jeg klar og hamra på F5-tasten, og  rakk å få inn første påmelding og dermed startnummer 1. At det skulle være noe lagnavn visste jeg ikke på forhånd, og tok derfor det som hørtes mest dekkende ut der og da; Hardangervidda skal vi jo krysse, og helt gode i topplokket er vi vel ikke..

Erling  og jeg snakka etterhvert om at det hadde vært en god ide å få med en tredjemann. Hvis noe skjer slik at en av oss må kaste inn håndkledet underveis, har de to andre mulighet til å fullføre.

Min løpekamerat Bent Halling hjemme i Re hadde begynt å lukte på deltakelse, og var i «forhandlinger» med Tore Hoff om å stille på et lag sammen med ham. Etter avklaring med Erling sikra jeg meg «opsjon» på Bent om det ikke ble noe med Tore, og da sistnevnte måtte melde pass var vi veldig glade for å ha fått med Bent.

I tillegg til å være en likandes kar, gjør hans daglige drøye 3 mil på sykkel til/fra jobb (om han ikke løper strekningen) at Bent er gjennomtrent på et nivå godt over oss andre to.
Mange tidlige søndagsturer med Bent i Re-Joggen har også vist oss at tempo og preferanser mht underlag stemmer bra.

Forberedelser må til

Ut over vinteren kom vi etterhvert i gang med planlegging via videomøter, og Excel er vår venn for beregning og kalkulering av pace og næring.

Bent lagde et flott skjema for beregning av passeringstider basert på ønska hviletid på stasjoner og ønska hastighet, og jeg lagde en tabell basert på dette for beregning av mengde mat vi (jeg) måtte ha med på de ulike strekkene. For egen del ble næringsinntaket basert på å spise mest mulig på CPer, og innimellom dette en tredeling mellom Real, lefse og med Tailwind til å fylle inn/kickstarte når blodsukkeret dipper. Vi prioriterer de 400 grammene propanbrenner/gass/kjele for å  få oss et varmt måltid på hvert strekk.
Vedr pace på stien skjønte vi tidlig at dette måtte vi ha stålkontroll på oppfølgingen av underveis, vi var helt avhengig av å opprettholde en viss framdrift for å klare sperretidene og i det hele tatt å få noe hviletid på CP.

I vinter fikk vi oss et liten overraskelse da Erling etter en pulketur i Østmarka fikk noen komplikasjoner som krevde utredning av stoffskifte/hjerterytme, og Bent og jeg var en periode litt bekymra, inntil Erling ble klarert av legene.

Første fellestrening for oss tre var SMVE 100 miles 22. mai, vi bestemte oss for å løpe denne sammen, men uten fult kit slik bl.a. lagene Running Dead og Lakris gjorde.
En litt dårlig treningsvinter pga skade og tilhørende bolk med «husfartrening» i april-mail gjorde for egen del at lett sekk var mer enn ok her J
SMVE gikk etter planen, samarbeid og tempo virka godt og vi ble klokka inn på snaue 27 timer.

Neste fellestrening var gjennomløping av VHUT 87km 4-5 juni.
Denne foregikk med fullt kit og leirslagning/matlaging/overnatting underveis. Her deltok Cecilie Longva Igesund fra She-Unit som gjestedeltaker, og vi hadde er veldig vellykka tur. Farta vi holdt her var ca 4,3km/t inkludert alle småpauser men uten hovedrast, det var der vi etter beregningen måtte ligge på det første strekket til CP1 Noresund.

Det nærmer seg alvor

Siste dagene før avreise til Soria Moria 1. juli var det som vanlig kaos på gjesterommet.

Alt mulig av kit lagt utover senga, vurdering av hvilke ting som skulle få være med og hva som skal i dropbag. Emballasje og papir i en haug på gulvet.

Real turmat (FR), lefser opp og i mente, Tailwind, rør med pulverkaffe og seigmenn til kos og oppkvikker. Propan i sekk og dropbag, reservebatterier til lykt, powerbanker, sett med kabler til lading.. Holder ikke med en enkelt USB-kabel, her trenger man A-C, C-C, A-micro, A-hodelykt, A-Aftershockz- A-Garmin….

Små plastposer, talkum, fotkrem, salttabletter, painkillers, myggmiddel, sportstape, eltape, strips, mye kan ryke underveis 😉

Min sønn Martin kom hjem fra Setermoen med en sekk med FR, så her var det bare å plukke etter ønske, tusen takk!

Finstudering av næringsplan, gikk ut fra 200 kcal/t og torde ikke å ta sjansen på å gå tom midt på et strekk, måtte vite når vi kunne forvente å passere hvor. Hva får vi plass til i dropbag , når er vi på CP og hva må vi satse på å supplere underveis? Når åpner/stenger butikkene?

Endelig kom 1. juli og Martin kunne kjøre Bent og meg til Soria Moria der vi teama opp med Erling. En lettelse å endelig ha fått pakka ferdig, men selvfølgelig en lett anspent stemning på innsjekk og kitsjekk; har vi fått med det nødvendige, og ikke for mye?
På race briefing var det en stolt Race Director og ditto løypesjef som gikk gjennom de siste detaljene. Lite ante vi da om at de annonserte stiløse partiene i terreng til de grader skulle kjennes på kroppen ila den kommende uka 😉

Felles middag var en fin avslutning før vi relativt tidlig krøp til køys i den varme sommernatta.

Start-CP1 Noresund – endelig i gang!

Så var dagen der; på med trackere og siste detaljer på plass, peptalk av speaker og musikk og heiing i det «toget» satte seg i bevegelse.
Og der var de med, «hele familien», alle vi kunne forvente at ikke klarte å holde seg unna noe så sprøtt. Der var selvfølgelig Øyunn og Gro, der var Gunnar, Samuel og Jesper, der var Hilde, Heidi og Nina, Stig Helge, Thomas, Cecilie, Liss, Henriette, Ninette, Monica, Sidsel, Kristian, Eivind, Tore og mange mange flere..
Et mektig øyeblikk!

Vi Maniacs la oss beskjedent nesten på halen og lunta forsiktig i gang. Jeg blir alltid overraska over hvor mange som setter opp høyt tempo ut fra start, og det skulle vel også vise seg etterhvert at noen var altfor «happy» i starten. Dette var jo ikke noen vanlig 100-kilometer, men mer enn 5 stykker etter hverandre.

I motsetning til mange av de andre lagene hadde ikke vi prøveløpt starten av løypa, så med unntak av korte fellesstrekk med Ecotrail var dette nytt terreng for oss. Men med Einars vanlige kvalitet på GPS-sporet var det enkelt å følge løypa.

Hyggelig prat med andre lag der bak, bl.a Øyunns Running Dead, Team Nygift,  Team Overtenning og Nygårdarna Running Queens.

På forhånd hadde tilgang på vann vært et tema på FB-gruppa men det viste seg å ikke være noe problem i marka…så lenge prinsippet om rennende vann over bebyggelse/landbruk følges går det bra.

Kort stopp på Oppkuven, ingen mangel på klegg der, vannfylling på Løvlia og videre til Gyrihaugen der Ragnar Nygård heia og tok bilder, hyggelig treff. Fantastisk utsikt over Ringerike.

Burger på Esso Sundvollen var forlengst planlagt og med den i sikte gikk det lett forbi Mørkgonga og Kleivstua og ned Krokkleiva. Rolig…Quadriceps skulle helst vare ei stund til.
Deilig med airconditionen på Esso, stor burger med alt og en iskald cola før videre ferd over Røyse og bunkring av lefse m.m. på Kiwien på Vik.

Steike varmt med mygg som måtte løpes fra over Helgelandsmoen. Stor takknemlighet for en hageslange som var lagt fram til løperne like etter.

Videre var det mye asfalt til Ask, og idet vi starta på stigningen mot Holleia var det nok en hageslange, tusen takk!

Rett oppi bakken satt Laila og Madeleine fra Nygårdarna Running Queens, og sistnevnte var i ferd med å dette i do. Vi spurte om vi kunne bidra med noe, «Jag behöver en ny hjärna» svarte Madeleine.

Ekstra hjerne hadde vi ikke med, men vi prøvde så godt vi kunne å oppmuntre henne før vi fortsatte:-Nå er det kvelden og svalere, det er fint terreng, og vi skal til Noresund, der er det mat og hvile!

Ny passering av heiagjeng Ragnar, Erling fikk se noen minutter fotball-VM på Ipaden før ferden fortsatte på flott 12-pace sti mot Hovinkoia for hovedrast med FR. Nydelig kveld ved vannet, samling med bl.a. Ted Talks og Overtennning, og kl 2330 ble hodelykt satt på for videre ferd.
Vi var faktisk gode på å avtale tid for avmarsj og holde denne, har man ikke noen avtalt tid er det lett å bli sittende.
Inn til Hovinkoia hadde vi faktisk kjørt inn en halvtime på skjema, men nå vel inne i Holleia skulle det vise seg at det gikk langsommere. Noe pga natta, men mest pga mer krevende underlag og kupering.

Etter passering av gamle RV7 og Rishovdtjenn var det å gå i gang med et av de annonserte terrengpartiene. «Jammerdal» står det på kartet her, og det er nok ingen tilfeldighet.

Tempoet gikk her fra ca 15-18 opp til 30 på kilometeren, i bratt motbakke i lyng og myr er man glad for sine 40 år som o-løper 😉
Vel oppe var det mer eller mindre cruising ned til Noresund og bunkring på Kiwien før ankomst CP Noresund leda av stasjonssjef Camilla ca kl 8.
Mottakelsen og servicen var upåklagelig, med burger, cola og alt man kunne ønske seg, så en dusj og vi rakk 1,5-2 timer på øyet for avmarsj kl 12.

CP1-CP2 Torsetlia – det er i motbakke det går oppover!

Sola stod høyt på himmelen og luft som holdt sikkert 26-27 grader stod dønn stille innimellom buskene der vi ga oss i kast med de 1200 høydemetrene opp til Høgevarde. Tempoet var – og måtte være – lavt, her skulle det spares på kruttet.

2 liter vann ut fra CP ble raskt konsumert og vi begynte å lure på om vi hadde tabba oss ut, tok ikke sjansen på bekkene før toppen av hyttefeltet og etter det så det tørt ut. Men heldigvis fant vi en hvor det rant friskt. I forhold til den kokvarme lia lufta det bittelitt her, forfriskende!
Turen gikk på fin sti videre over Augunshaug og  mot nye Høgevardehytta der vi tok en rast og en Real, før vi svinga opp over selve Høgevarde- toppen, løypas høyeste punkt på 1459 MOH, der videofilmende propell Willy Steinskog intervjua oss. Og jamen var Ragnar der også J

Herfra ble stien raskt mer teknisk og steinete, og det gikk relativt seint over mot Toveseter  der vi lå litt bak hæla til Monica og Ninette i Slemdal Ladies.

På Toveseter tenkte vi å ta 5 minutter i hytteveggen, men det samme hadde ca 1 million knott tenkt – sola var nå gått ned, så vi bevegde oss opp på en liten høyde der Slemdal og She Unit stod allerede.

Nå hadde vi brukt ca 10 timer på litt over 3 mil, så vi tenkte det var på tide med  litt mer framdrift på de ca 32 km mot Langedrag.  Fram med hodelykt, og her  vi fikk en flott solnedgang og rød himmel inn i natta der vi bevegde oss på fine stier over tregrensa.

Etterhvert tippa vi ned mot Haglebu og kryssing av FV287, der alltid tilstedværende Sissel Norder venta på sønn Thomas og makker Riikard i Team Overtenning. 2 lag lå og sov på grasset der.
Mygg og knott var hjertelig tilstede der vi dro oss opp lia i buskaset på en ikke altfor mye brukt sti. Oppe på toppen før Reinsjøen var det blitt morgen og  tid for en rast og en Real + kaffe, og vi fant det stedet det blåste mest, for å unngå å bli bytte for utøy.
Her var det noenlunde greit å gå, men mye av siste mila før Langedrag gikk på en delvis gjengrodd T-Sti som snodde seg mellom einerbusker og bjørkekratt, både T-er og sti var vanskelig å se. «Ser du noen T-er?» «Nei jeg tror den går her, nei vent, der ser det ut som noen har gått».
Men fram til Langedrag kom vi da. Her var det servering av deilig lapskaus og saft og mulighet for en strekk i lavvoen, det ble benytta til en halvtime på øyet.
Da vi kom inn satt til vår overraskelse Therese Falk der, hun så ikke ut til å være i løpemodus, og makker Frode Lein lå og sov.  Vi hadde vel forventa at de var på Torsetlia eller noe i den duren.
 «Er ikke dere ute og løper?» spurte jeg. «Det e ikkje løping, og det e over» var hennes korte kommentar.
Akkurat det med løping eller ikke kunne jeg gi henne rett i – gitt framdrifta siste mila, men for oss var det slett ikke over!

Etappen videre mot Torsetlia starta med 5-6km lettløpt sti på morenegrunn bortover langs Tunhovd. Etter mat og en halvtime på øyet  er livet igjen på topp og vi holdt god framdrift – til og med med løping – sammen med Kalle og Anja i «Javel Vannari» fra Stavanger. Dette lagnavnet er så internt «ur-siddis» at ingen født øst for Åna Sira eller nord for Boknafjorden har mulighet til noen gang å skjønne det.
Men vi hadde det hyggelig og praten gikk.
Ved Tunhovdbryggja dukka det plutselig opp  en heiagjeng på stien – riktignok varsla – det var Rejogger Harald Solberg med kone Kristine, de fulgte som mange andre med på trackeren, hyggelig møte og heiarop på veien videre.

Etter noen kilometer gjennom Tunhovd og forbi demningen i Pålsbufjorden ga vi oss i kast med stigningen opp mot foten av Dusetind. DNT-hytta Dusehesten ble passer på litt avstand, og vi fortsatte ned mot veien. Etter noen hundre meter på denne så vi en utekran på ei hytte og hoia til folka på terrassen om vi kunne fylle. Hytteeieren fyra opp strømaggregatet og leverte deilig kaldt vann, men hans sluttkommentar var at det nok var mer enn en av oss som burde bytte fastlege siden vi fortsatt gikk løs og var med på dette….

Vi svingte av veien og dro sydvestover på grusvei og sti langs foten av Rjupehovda, og fikk snart utsikt over mot CP2 Torsetlia. Litt tordenbulder og lett regn men ellers sol og fint.

Ca 4 kilometer før CP dro det over og begynte å regne. Dum som jeg var tenkte jeg at dette er vel også bare ei lita skur, men det var det ikke. Skikkelig regn og kraftig vind gjorde at turen over blautmyrene mot CP ble alt annet enn behagelig. Men er man våt er man våt, og vi ga på for å komme oss i hus.
Endelig framme ble vi møtt av stasjonssjefen – min kjære Bjørg Marit – og hennes hoff, og servicen var som forventa  upåklagelig. Bagasje ble frakta på rommet, varm dusj, middag i spisesalen og noen timer søvn mens klær ble tørka som best det lot seg gjøre.
Cutoff her var kl 0200 og Bent og jeg avtalte å sette klokka på 2300. Kl 0005 ble vi vekt av beskjed om mulig kommende strømbrudd pga feil på trafo etter lynnedslag – hva som hadde skjedd med alarmen veit ikke jeg men her var det bare å få på seg hodelykt og begynne å pakke om sekk…

CP2 – CP3 Vatnahalsen – endelig Hardangervidda!

Etter pakking og klargjøring++ satte vi avgårde opp lia ca kl 0120 (40min før cutoff) med kurs for Tuva, et strekk på ca 38km.

Til å begynne med var stien buskete, men etterhvert kom vi over tregrensa. Også her var det rikelig med mygg, og da det lysna av dag og vi etterhvert var klare for frokost, fant vi det mest vindutsatte stedet for å få litt fred.
Etter en Real og en kaffekopp fortsatte vi  ned til Lågen og kryssingen av den over  den spektakulære Tunga bru, ei hengebru over de frådende vannmassene som etterhvert havner i Larvik.

Etter dette var det et kort løpbart strekk ned langs elva og opp igjen langs Heineelvi på andre sida, før fortsettelsen mot Bjordalsstølan.
Dette er visstnok ei rute som er gitt opp av DNT til fordel  for den mer østlige ruta om Åan. Vi hadde glemt motorsag, og måtte derfor bruke kroppsvekta og lene oss forover for å presse oss gjennom de verste buskene.
Etter Bjordalsstølan var det mye bedre, vi tok etterhvert  igjen Slemdal Ladies. Ninette hadde nok en litt dårlig periode, og da jeg også vrengte ut av meg noe eder og galle om falma røde T-er gjemt bak einerbusker, gikk  Monica bare på med bestemte tak og lot som hun ikke hørte det.

En ting som overraska meg – og jeg tror de andre 2 – er hvor fine vi var i musklaturen. Når man nærmest ikke klarer å gå i trapper dagen etter en 100km frykta jeg at beina skulle være grusomme etter 3×100, men de ble nesten bedre og bedre etterhvert. Det kan ha en sammenheng med tempoet..

Det var deilig å ankomme Tuva, fyr i ovnen med mulighet for å tørke klær,fotstell,  kjøttboller og brødskiver i kafeen. Vi var her et helt lite selskap, bestående av Slemdal  Ladies, Javel  Vanari, Running dead og så oss Maniacs.
Erling røk raskt litt uklar med sjefa der da han plasserte regnjakka si på bordet, og tok hevn  ved å talke beina sine skikkelig før han tok seg en runde på gulvet. Ja han satte bokstavelig spor etter seg på Tuva…. 😉

Mat og hvile hjelper på humøret og da jeg ga uttrykk for min optimisme mht videre ferd mot Krækkja svarte Monica «Nå liker jeg deg bedre Arne, den sutringa di i stad, sånn «pitt-pitt-pitt-pitt-pitt»  kler deg dårlig» Dette var det vanskelig å være uenig i, og vi satte avgårde mot Krækkja med god framdrift.

Strekket mellom CP2 Torsetlia og CP3 Vatnahalsen er på hele 119km.  Pga manglende dropbag på CP3  måtte vi ut fra Torsetlia ha med oss i sekken alt vi trengte på de 184 kilometrene fram til Voss. Det var nå blitt mandag ettermiddag, og vi måtte være ute av CP3 innen tirsdag kl 1400. Dvs fra Tuva hadde vi 80km som måtte forseres på ca et døgn, via Krækkja – Finse. Vi hadde ikke for god tid og avtalte en times pause på Krækkja.

Etter kryssing (og følging) av RV7 ved Lægreidstølen kom vi snart til Krækkja, ca 20km etter Tuva.

Her var det tilrettelagt med selvbetjening av Real og annet påfyll, og noen fikk seg også en liten dupp. De som satt ved døra fikk istedet drypp-drypp fra lekkasjen i taket.

Etter pausen fortsatte vi mot Finse, og det var i de første bakkene her jeg fikk mistanke til at ikke alt var som det skulle med Bent. Han var blek i ansiktet, taus, og bevega seg sakte mens han stirra ned i bakken.
Vi spurte om alt var bra, om han hadde fått i seg det han skulle og om han trengte noe, men han forsikra oss om at han hadde alt han trengte av både vått og tørt. Han syntes nok vi maste fælt, så vi kanaliserte etterhvert spørsmål og formaninger gjennom Anja på Javel, som i kraft av sin profesjon hadde mer tyngde.
Søvnmangel treffer i forskjellig grad og til forskjellig tid, og nå hadde Bent en dårlig periode.
Vi prøvde å få i ham røde fisker, så koffeintabletter, men det så ikke ut til å hjelpe, han var fortsatt fjern og hallusinerte. «Artig med så mange forskjellige rare dyr» sa Bent. De som har sett disse rare dyrene noen ganger kan styre sin begeistring, BTDT..
Hva skulle vi gjøre for å få Bent på skinner igjen? Et tiltak vi brukte hyppig på OBT var «micronaps», dvs satte oss innat en stein, dro vindsekken over hodet med klokka på 5-10-15 min og så ZZZ..
Etter 15min i sekken var det avgårde igjen, Bent virka nå litt kvikkere og vi øyna et håp.
Dessverre var det ikke lenge før han sank ned i samme modus.
Heldigvis hadde vi på laget diskutert også de vanskelige spørsmålene på forhånd, hva hvis en av oss fikk problemer og sakka akterut, hvordan skulle det addresseres?
Det overordna målet var vi enige om var at laget skulle fullføre innen sperrefristen, og i ytterste konsekvens betød det at en av oss måtte stå av for at målet skulle nås.
Nå fikk vi (dessverre) bruk for å gjøre nettopp denne vurderingen.
Det vi aller helst ville var å få Bent på skinner slik at hele laget kunne fortsette, men ville vi klare Vatnahalsen kl 1400 tirsdag? Mørket falt på, terrenget langs Drageidfjorden ble mer og mer steinete og ulendt. Heldigvis hadde vi mobildekning, og jeg ringte Race Director for å høre hvilke rammer vi hadde å forholde oss til hvis Bent måtte bryte, fikk til svar at han om det var aktuelt kunne stå av på Finse. For sikkerhets skyld knakk jeg ene staven i steinura der..kanskje ikke helt stø jeg heller?
For å opprettholde pacen sendte vi Erling foran for å holde stien og farta, så skulle jeg gå bak.

Fra det høyeste punktet og ned mot Finse er terrenget noe uryddig, ihvertfall slik jeg husker det.
Store avsatser, svaberg og litt vanskelig å holde ruta, ihvertfall i regn og mørke. Vi var på et tidspunkt nokså mange samla her, i tillegg til oss og Javel var både Running Dead, Slemdal og She Unit rundt oss. Vi sa til alle at nå må ikke dere surre bort tida deres på oss, men istedet sørge for at dere rekker CP3 selv. De andre dro videre, men snille Kalle og Anja på Javel ville hjelpe oss til Finse. Det er langt mer enn en kan forlange J
På et tidspunkt løp vi feil, det var nokså kaotisk med mørke og regn, glatte svaberg, snøfonner vi ikke visste om inneholdt snøbruer. Kalle gikk foran og fant igjen ruta og derfra la jeg meg foran som stifinner og lyste bakover hver x sekunder for å lede de andre.
Og så økte regnet fra vanlig regn via kraftig regn til styrtregn..iskaldt styrtregn som kjentes som det slo igjennom Bonatti-jakka mi og gikk gjennom marg og bein. Hutrende stoppa jeg og opplevde det som at jeg fikk sekken delvis fylt med vann mens jeg fant fram den tjukkere 20000mm-jakka jeg heldigvis hadde tatt med i tillegg, og fikk denne utapå, det hjalp.
Litt nærmere Finse lysna det av dag, og da ringte Monica og lurte på om vi hadde funnet ruta. Både de og Running Dead hadde på et tidspunkt valgt å sette seg i nødposen og vente på lyset/bedre vær. Disse to tingene viser hvor viktig utstyret er!

Vel framme på Finse 1222 hadde Bent allerede selv tatt beslutningen om å stå av der. Han mente i ettertid at han kunne klart Vatnahalsen, selv uten den seinere annonserte utsettelse av cutoff der, men tok en for laget. En trist avslutning for ham og trist for laget, men en utrolig solidarisk beslutning som viser hva Bent er lagd av!

På 1222 var She Unit vel installsert i sofaene i lobbyen, en velvillig nattportier lot oss tørke klær i garderoben og hvile oss, vi spiste til og med Real i lobbyen, lagd på varmt vann fra krana på WC 😉

Som de som kan sin Ozzy veit: «No rest for the wicked», klokka var passert 0500 og Erling og jeg humpa avgårde på Rallarvegen. Dietten bestående av Real, lefse, Tailwind, seigmenn og diverse annet tjafs lage en viss uro i systemet, resultatet ble diverse akutte avstikkere fra løypa, fortrinnsvis der det fantes en stein over trekvart meters høyde.

Rallarvegen er lang å sykle, og den føles ikke mindre lang å gå eller humpe.
Siste skikkelige søvn var Torsetlia og det nærma seg halvannet døgn siden. Trøttheten ble etter Hallingskeid etterhvert så akutt at jeg sjangla bortover, sovna et sekund her og et sekund der gående og brukte hele veibredden.
«Hold her» sa Erling og ga meg enden av stavene sine, kobla sammen med ham håpa han å unngå at jeg ville falle utfor kanten og ned i isvannet.
Det virka, men mine usammenhengende og helt fjerne kommentarer stoppa ikke med det. Men de har Erling hørt før, i løpet av hundrevis av NUC- og OTC-kilometre.

Vel framme på Vatnahalsen var vel klokka blitt noe over 14, og vi hadde litt tid før utvida sperretid kl 1600. Fotbad foregikk parallelt med middag og deretter var det kyndig og helt nødvendig fotstell av ei hyggelig dame. Føttene så ikke ut i måneskinn, og slik føltes de også.
Det er rart med det, etter en enkelt 100-miler ser av og til føttene ut som rå burgere, men det gjør ingen ting når man kan vagge rundt i 2 nummer for store crocs i 1 uke…her var det bare nedom puta og så et nytt døgn på steinete sti..

For å få til noen timer helt påkrevd søvn etter 27 timer på stien sa vi farvel til OBT-personalet, sjekka ut av CP, og fikk avtale med hotellet om et rom.

CP3-CP4 Voss – overraskelse venter!

Kl 2100 var det avgårde igjen på smal sti i vakre omgivelser retning Uppsete. Føttene mine var nå hovne og utrolig vonde, og fjerning av ortopediske såler var helt nødvendig. Våte ble de raskt, og hyppig dypping i iskaldt vann ga en viss lindring.
Framdrifta var ikke stor, mørket falt på og på Uppsete fant vi oss en veranda der vi tok en liten pause. Mens vi satt der kom også Slemdal.
Noen km etter Uppsete skulle vi forsere et parti på 4 km syd for Langavatnet før reservetraseen mot Reimegrend. Dette var et krevende strekk med utydelig krøttersti eller ingen sti i det hele tatt, og vanskelig å holde sporet. At det var alle slags menneskeskapte innretninger og skrap plassert langs løypa, biler feilparkert midt i beitet og grafitti på steinblokkene, lot jeg meg ikke affisere av, vi skulle til Bergen vi.

Med reserveruta R11 Slondalen-Reimegrend var turen rundt Mjølfjell bytta ut med ca 15km langs asfalt, men med såre føtter var dette på en måte helt ok akkurat da.
Ca der vi kom innpå hovedsporet stoppa vi for en rast og en Real, og ikke lenge etter kom Slemdal og slo seg ned, trivelig med en god pause i finværet.

Fram til CP4 Voss gjenstod nå drøye 3 mil, mesteparten på sti i fint terreng om Vatnaset – Kvitno – Storåsen. Raskt gikk det likevel ikke, så det ble kvelden onsdag 7. juli og vi var passe varme og leie før vi kunne subbe inn på Vossevangen mot Fleischers hotell. TIlfeldigvis var dette bursdagen min..

Etter endt tjeneste på Torsetlia dro Bjørg Marit på en liten hyttetur med ei venninne. Tirsdag kveld snakka jeg med henne, hun var da angivelig på vei hjem fra Geilo. «Når regner du med å være på Voss? – nei det veit du kanskje ikke?» sa hun…
Fordi personalet på CP Voss stort sett bestod av venner av oss fra Våle, foruten min kusine Berit, regna jeg det ikke som usannsynlig at noen ville finne på noe leven, og med denne «fiskinga» ble min mistanke ytterligere styrka 😉
Men hva som møtte meg (oss) der hadde jeg ingen anelse om: GoPro-propell Willy kom oss i møte og filma og intervjua oss siste biten inn, bursdagssangen v/Olga Marie Mikalsen runga ut av høyttalerne, jeg fikk bursdagskrone på hodet, og der stod de alle sammen:
Først og fremst den største og beste overraskelsen Bjørg Marit som hadde omdisponert resten av uka for å glede meg! Det er kjærlighet det J
Ved siden av stod lagkopmpis Bent 🙂 Utsovet og vel ute av Festung 1222 hadde han forflytta seg, og sammen med Bjørg Marit innrullert seg som frivillig på Voss. Slik bidro han på en ikke planlagt måte til lagets framdrift!
Og videre min tante Petra, kusine Berit med døtre Ada og Eva,  og Vivi-Ann, Ronald og Olav J
Ut av høyttalerne runga AC/DCs «Highway to hell», noe av det siste Bon Scott sang inn før han la på røret i baksetet av en Renault 5 i Overhill Street i London natt til 19. februar 1980.
Hva kunne vel passe bedre, selv om vi fulgte sti og ikke highway, og ikke skulle til Hell, men til Bergen 😉
Også her var servicen ypperlig, fotbad parallelt med 3 porsjoner gryte, etterfulgt av fotstell v/Vivi-Ann.
Cutoff kl 00:00 ble i tidligste laget for Erling og meg å fortsette så vi leide likegodt et rom på Fleischers og la oss til å sove.

CP4 – CP5 Gullbotn – høye topper og dype daler

Avmarsj med nistepakke etter en kopp kaffe var beramma til 0400, og det var en fantastisk fin morgen med sol og T-skjorteføre der vi lirka beina i gang på reservetrase R13 langs Vangsvatnet.Vi hadde nå 40 timer på de 93 kilometrene til CP5 Gullbotn.

Føttene mine var til tross for god behandling svært ømme, hevelsen sprengte i bandasjering/plastring.. Vj Ultra var nå bytta ut med Inov8 Trailfly 300, også de uten såler, og det ga forsåvidt plass nok, men det var vondt. Vi klarte å holde en 4km/t bortover, svinga så av på en grusvei oppover lia, og ved første pause etter ei mil hadde faktisk hevelsen gått ned. «Muskelpumpa jobber» som min legesvoger Trond sier. Tålmodighet er som kjent en dyd, det gjelder mer enn noe annet ultraløping.
Terrenget over mot Skjeldal – hjemstedet til langrennsbrødrene med samme navn – Hamlagrøvatnet og videre mot Kiellandbu var fint og det var greit å gå. Et stykke over der blei jeg helt overfalt av følelser – visstnok ikke unormalt – og tårene pressa på når jeg tenkte på hvor uvirkelig det var, dette vi var i ferd med å få til, og hvor heldig jeg var som fikk gjøre dette – tenk 8 dager med favoritthobbyen uavbrutt – og jeg hadde en kropp som ville være med!

Vedrørende å fullføre OBT var det på ingen måte i boks, men vi og jeg var hele tida fast bestemt på at dette SKULLE vi klare! Og et fine er at når en av oss var i ferd med å dette i dass var den/de andre ovenpå og motiverte og pusha.
Og jo flere lag som dessverre måtte gi seg, desto sterkere ble ihvertfall min vilje til å fullføre

Hovedrast med Real på vakre Kiellandbu, før vi fortsatte mot Søre Hamlagrø og reserverute mot Vending. Her syns jeg at vi somla og hadde dårlig framdrift, så timene gikk.
Rett før Vending tok vi en micronap på en benk ved ei privat hytte. Mens vi satt der fikk vi SMS fra Monica om at Slemdal var på Vending. VI gikk dit og det viste seg at Ninette hadde store problemer med føttene, med sprekker/sår som gjorde at hun ikke kunne fortsette. De lurte på hvordan de skulle få henne til bygds. Kjempesurt!

Videre fulgte vi originaltraseen mot Trongasmog og derfra reservetraseen ned mot Fagerdalen og derfra veien mot Kvitingen. Denne reservetraseen er sikkert fin i godvær, men den var alt annet enn behagelig i mørke og regn…utydelig trase med mye stein, glatte svaberg og skrenter som skulle forseres…det gikk fryktelig sakte. Godt vi var 2, det er ikke uten grunn at arrangør kjører dette som en lagkonkurranse J

I Salomonteltet på Kvitingen var det igjen tid for en Real og så en time på øret. Erling la seg på ulltepper på bakken, mens jeg vagla meg opp på proviantkassa med hodet og beina på stoler. Mens vi lå der slutta det å regne lite, himmelen åpna seg, og det både spruta og rant inn.

Presis kl 0400 satte vi avgårde iført fullt regntøy, opp bak låven der vi stoppa og kikka på sporet på klokka, det viste at vi skulle ta til venstre.

-Skal vi opp her? Inn i det buskaset med 45 grader stigning?
-Jo, der er den blå tapen til Einar, da skal vi det…
For å si det sånn: Når man etter 7 dager og 450km på beina finner seg selv krabbende på alle 4 opp ei gjengrodd stupbratt li i Samnanger i øsregnet kl 4 om morgenen, da kjenner man at man lever!
Opp skulle vi, og opp kom vi – opp og ned og opp og ned.

Videre gikk løypa via Bogaskardet – Høystakken og over Raudnipa. Her er detaljhukommelsen begrensa, antakelig pga trøtthet og begrensa omløp i hue, men det jeg husker godt er hvor krevende det er å følge kun GPS-sporet, uten synlige ledelinjer i terrenget, som feks etter Bogaskardet og ned fra Raudnipa. Man starter å gå  i retningen man tror det er, så ser man at man er «off» sporet, «-Vi skulle vært lenger øst..da går vi ned der, nei der er det for bratt, da prøver vi rundt der..» Dette blir nok forsterka av smerten ved å trå skeivt med såre føtter.
Der det derimot faktisk finnes en sti, som feks over Hananipa er det helt fint J

Siste biten gjennom skauen fra Skulstadvatnet var drøy, men endelig kunne vi sjekke inn på Gullbotn 🙂 Det fantastiske med OBT er at uansett når på døgnet man kommer, uansett hvor sakte man løper og uansett hvor lenge de frivillige har vært i sving uten hvile, så er det heiarop, flag, bjeller, full service, og man føler seg virkelig velkommen J
Jeg vil også slå et slag for gjennomgående betjening, dvs at man er assignet faste frivillige som følger løperne fra stasjon til stasjon…ihvertfall var det slik det føltes da det var Bent og Bjørg Marit som serva oss også her. De tok seg av fotstell, parallelt med at vi inntok burgere og drakk cola, så var det i seng.

CP5-Mål – dette går!

Kl 2058, 2 minutter før cutoff, gikk vi ut fra CP og starta på de siste 37 kilometrene. Vi hadde 17 timer på dette, og var nå rimelig sikre på at dette ville gå, med mindre noe alvorlig eller uforutsett skjedde.
Myggen var med oss der vi klatra oss oppver mot Gullfjellet, og en vakker solnedgang gled etterhvert over i mørke. For meg var strekket kjent fra Xreid, men partiet ned på andre sida var fortsatt like bratt og steinete så man måtte passe på. Litt overraskende var det at She Unit var bare 2 km foran oss på Austefjellet, der tok vi en liten nap med ryggen innat varden.

På vei ned fra Livarden var det blitt morgen, og godt var det, for dette partiet var minst like gjørmete som på Xreid. Omsider hadde vi fått sklidd oss ned til veien og kunne snart starte på oppstingingen mot Vidden. Denne var beinhard, men opp kom vi og kunne følge de karakteristiske vardene i retning Fløyfjellet. She Unit var fortsatt bare 2km foran oss, men vi visste jo at de hadde bein å løpe med, det hadde ikke vi, så vi regna ikke med å se dem før mål.

Her syns jeg det gikk fryktelig sakte med oss, delvis takka være veldig steinete underlag . Vi hadde kontroll på tida, men visste at vi kunne ikke somle for mye heller.

På vei ned etter Rundemanen ble vi møtt av løypesjef Einar, hyggelig overraskelse!

Siste kilometrene på grus ned fra Fløyen var utrolig seige men endelig begynte vi å møte «heiagjenger» og kunne sprette (!) ned alle trappene og paradere i mål i Meyermarken som siste fullførende lag akkompagnert av Klovner i Kamp sine strofer «Å det er langt å gå, hvem vet om vi kommer i mål»

Men nå visste ihvertfall vi at vi hadde kommet i mål!

Det var vanvittig deilig å være ferdig, å ha klart det, selv om jeg akkurat da var følelsesmessig nokså «flat» og det hele var nokså uvirkelig..hadde vi tatt oss til fots helt fra Oslo?
Et skår i gleden var det selvfølgelig at vi var 2 og ikke 3…

Hva gjorde vi riktig – og hva kunne vi gjort bedre?

I et så langt løp er det utrolig mange detaljer som skal stemme, mye skal gjøres riktig for at det skal gå bra, og det er mye som kan gå galt og stoppe showet..
Når det gikk veien for oss er vi utrolig glade, stolte og ydmyke for at Hardangervidda Maniacs takka være innsatsen fra alle 3 endte på riktig side av streken.

Antakelig hadde vi litt flaks, men jeg velger også å tro at vi gjorde en del ting riktig.
Dette er altså ikke noe forsøk på å slå seg på brystet eller å forsøke å belære noen, men noen betraktninger omkring hva vi lyktes med, og hva jeg tror kanskje felte noen andre lag.

For å delta i et løp av denne lengden må selvfølgelig formen være på et visst nivå, og det var den nok for oss alle 3.
Videre er selvfølgelig erfaringen med å være autonom i terrenget over lang tid viktig, og der er jeg overbevist om at f.eks. deltakelse i NUC og OTC har vært en meget god skole. Der får man lære å navigere i kronglete terreng i mørket, disponere mht næring og tempo, og kjenne på de potensielt kjipe følgene av søvnmangel.

Ut over de reint individuelle egenskapene kommer evnen til å fungere sammen som et lag. Selv om vi har løpt mye sammen og sammen med andre i løp var jo samarbeidet i OBT formalisert, og her syns jeg Hardangervidda Maniacs fungerte utrolig bra sammen.

-Vi hadde samme ambisjon alle 3, og var enige om overordna mål; at laget skulle fullføre innenfor sperretida. Plassering eller avstand opp til andre lag var underordna.

-Vi var enige om tidsskjema, dvs hvilket tempo vi skulle holde – og måtte holde – for å klare sperrefristene, og er rimelig samkjørte på hva som er riktig «cruising speed» på stien.
Å holde nøye kontroll på pace og ETA (Estimated Time of Arrival) på et strekk var for oss helt avgjørende for å unngå overraskelser.

-Vi var enige om at vi skulle motivere og dra hverandre opp når en av oss var nede. «kom igjen nå, dette går fint, nå er det bare x timer til mat». Å sette seg ned langs stien og «gi opp» uten at noe alvorlig hadde skjedd var ikke lov.

-Vi hadde snakka igjennom de vanskelige tingene på forhånd: Hva gjør vi hvis en av oss sakker akterut og ikke klarer å holde tempoet, slik at vi risikerer å misse sperretidene, og hvordan skal beslutningen tas om at vedkommende må stå av?
Dette punktet fikk vi dessverre bruk for å «aktivere». Da Bent fikk problemer på Krækkja var vi nettopp der; Vi var usikre på om vi ville klare Vatnahalsen før original cutoff (den var da ikke utsatt).
Her viste Bent hva han er lagd av, og trakk seg på Finse så Erling og jeg kunne rekke cutoff.

-Vi evna å kompromisse feks på når vi skulle hvile og hvor lenge vi skulle sove. Det handler om å gi og ta.

Slik jeg ser det var våre to største utfordringer søvnmangel og såre føtter.

-Søvnmangel:
Vi hadde gjort en grundig jobb med tidsskjemaet, et skjema som dersom vi hadde klart å følge det ville gitt oss noe margin til «tauet» og dermed muligheten til å sove mer.
Flere av strekkene var mye mer tidkrevende enn vi regna med, og vi balanserte derfor mesteparten av løpet ned mot sperretidene. Følgene av det var at søvn ble redusert til et absolutt minimum, ca 2 timer pr døgn i snitt, og det er jo til en viss grad gambling.
Når svimmelheten og hallusinasjonene kom og vi sjangla avgårde, ble det umiddelbare tiltaket å sette seg opp mot en stein, dra vindsekken over hodet og sette klokka på 10 minutter.
2 av oss klarte med dette å holde oss på rette sida av streken helt inn, men det skyldes nok også litt flaks.
Med trasé og cutoffs som i år vil OBT derfor i praksis være krevende å gjennomføre for langsomme lag (langsommere enn oss), og med originialtraseen vil dette forsterkes ytterligere.

-Såre føtter:
Dette var i møtene våre addressert som en mulig kritisk faktor, men i retrospekt ser jeg at det nok ble delvis neglisjert i praksis.
Både forbehandling i form av filing og smøring, og forløpende lufting underveis feila nok vi på.
Resultatet ble smertefulle føtter med blemmer, og dermed reparasjon i stedet.
Her gjorde fotpleiere – så vel profesjonelle som ad hoc-frivillige med crash course på CP – en uvurderlig innsats og bidro til at jeg holdt ut med mine føtter siste 220km.
2 nummer for store sko og evt sandaler burde nok ligget i dropbag.

En potensielt kritisk faktor i et slikt løp er næring, dvs at man har nok av den, og at man får den i seg.
Ingen av oss hadde problemer med kvalme/oppkast, og vi (ihvertfall jeg) hadde mer enn nok mat.
Selv beregna jeg 200kcal/time på stien, og med påfyll på CPer og i tillegg Langedrag, Krækkja og Tuva spiste jeg ikke opp det jeg hadde med.
Men jeg hadde nok tappa kroppen, for de første par ukene etter hjemkomst hadde jeg ulvehunger og spiste alt jeg kom over… 🙂

Takk!

Avslutningsvis vil jeg få takke alle som gjorde denne reisen mulig:

-Mine lagkamerater Bent og Erling – bedre makkere kunne jeg ikke fått og det har vært en glede å samarbeide med dere!

-Langt og Lenge v/Mona og Einar – ingen andre som er gale nok til å sette i gang noe slikt og bruke SÅ mye tid på det – fantastisk konsept, arrangement og trasé!

-Alle i hovedkomiteen (stasjonssjefer og andre nøkkelpersoner som har lagt ned måneders arbeid med møter og planlegging) og alle de frivillige på stasjonene som stod på dag og natt og serva oss på en fantastisk måte.

-Min kone Bjørg Marit som ikke bare lot meg gjøre denne egotrippen med alt det medfører av trening, forberedelser, tidsbruk og mentalt fravær, hun tok likegodt på seg jobben som stasjonssjef på  CP2 (se forrige punkt) der hun jobba kinesiske sjøvakter (24 timer på og løse av seg selv i speilet), og reiste deretter til Voss og innrullerte seg som menig frivillig på CP4, CP5 og mål. Og så kjørte hun meg hjem! J

Jeg vil også takke alle som fulgte oss på trackingen.
Fascinerende hvor mange – også utafor ultramenigheta –  som fulgte med oss dag og natt på Sakte-TV!